Jeg er ikke så opptatt av mote og klær - egentlig. Men, jeg har selvfølgelig mine forestillinger om hva jeg liker og ikke.
Når det gjelder sko er jeg ekstremt kresen - langt over grensen til det nevrotiske. Jeg har brukt store deler av den siste uken på å lete etter støvletter istedet for å lese til eksamen.
Og hva gjør jeg nå som jeg har kjøpt sko? Jeg har begynt å tenke på neste par! Jeg eier nemlig ikke noen skikkelige gummistøvler, og idag ble jeg påmint om at mine nyinnkjøpte skinnstøvletter kanskje ikke tåler den verste vintersørpa.
Bare noen tips:
-Kjøper du dyre sko, så velg noe som passer til det meste av klær, og til mye slags vær. Jeg anbefaler støvletter uten for. Jeg har et par som er forede, og de er innmari gode når det er skikkelig kaldt, men utenom høyvinteren så svetter jeg som en gris i dem. Bedre da med null for eller stoff, og plass til varme sokker.
- En annen god grunn til å kjøpe dyre sko, er at det er miljøvennlig, fordi det varer lengre. Og så er de ofte bedre å gå i også, og det er superviktig, spør du meg.
- Apropos miljøvennlig, nå når jeg begynte å kjøpe støvler, kom jeg til å tenke på dette med PVC. Det er lett å finne ut av hvilke stoffer man skal unngå og sånn og sånn, men når det kommer til hva som er bra, er det vanskelig å finne ut, synes jeg. Uansett, når det gjelder støvler, har jeg inntrykk av at de stort sett er lagd av naturgummi, og da er ikke PVC noe problem. Det er myknet plast man skal være forsiktig med.
- Og så et punkt jeg har syndet mot før, men jeg har tenkt å skjerpe meg. Ta vare på skoene dine, særlig om de er av skinn. Imprigner dem, og smør dem med skokrem med jevne mellomrom. Skinnsko skal kunne vare lenge!
Saturday, November 14, 2009
Friday, November 13, 2009
Høstens bud
Jeg har det ikke med å ha så mye nyttårsforsetter og sånt. Når jeg lager for mye regler, så får jeg altfor lyst til å bruke dem. Men jeg liker å lage meg visse delmål og sånt, og nå i høst skrev jeg en liten liste over "bud" jeg ville prøve å følge. Denne listen ble lagd sånn litt etterhvert, ettersom jeg ble påmint hva jeg vil skjerpe meg på og sånt noe. Nå er høsten snart ferdig, og jeg har vært ute og lagd snøball. Jeg tok en tur innom igjen for å sjekke om jeg har levd som jeg har preket. Både og, kan man nok si, men det har komt seg, og jeg mener på at det hjelper å få skrevet ting ned. Så, her er noe av det som var mine høyst personlige bud for høsten:
Prøve å ikke kritisere så mye, ihvertfall hvis jeg ikke har tenkt å gjøre det bedre selv, eller har gode forslag til løsninger.
Elsk
Ikke tenk at jeg må kunne alt, prøve alt, gå inn i alt, hvilket fører til neste bud:
Gå inn i det jeg gjør og la andre ting fare.
Ikke vær så opptatt av hva andre mener om meg.
Ikke vits i å overdramatisere ting altfor mye.
Lag gode ritualer.
Ikke se på altfor mange dumme tv-serier. Gjør ting som føles litt inspirerende.
Ikke gjøre meg selv mer hjelpesløs enn jeg er.
Jeg merker det ble veldig mye ikke - ikke gjør slik og slik! Første bud for vinteren må nok bli å lage flere positive bud:)
Prøve å ikke kritisere så mye, ihvertfall hvis jeg ikke har tenkt å gjøre det bedre selv, eller har gode forslag til løsninger.
Elsk
Ikke tenk at jeg må kunne alt, prøve alt, gå inn i alt, hvilket fører til neste bud:
Gå inn i det jeg gjør og la andre ting fare.
Ikke vær så opptatt av hva andre mener om meg.
Ikke vits i å overdramatisere ting altfor mye.
Lag gode ritualer.
Ikke se på altfor mange dumme tv-serier. Gjør ting som føles litt inspirerende.
Ikke gjøre meg selv mer hjelpesløs enn jeg er.
Jeg merker det ble veldig mye ikke - ikke gjør slik og slik! Første bud for vinteren må nok bli å lage flere positive bud:)
Thursday, November 12, 2009
Er det nå jeg holder på å bli voksen?
Mulige symptomer:
- Jeg er unektelig inne i mitt 26 leveår. Det har en effekt det at man er halvveis til 50, det er noe med disse tallene. Det er vel også slik at en del aldringsprosesser begynner rundt nå.
- Apropos aldringsprosesser: jeg ser antydninger til mine første rynker. Jeg har begynt å kartlegge hvor de neste kommer.
- Ikke at dette er bare dumt. Jeg merker at ansiktet mitt har satt seg mer - og det kan jeg like. Jeg synes jeg ser mer gjenkjennelig ut for meg selv enn før.
- Jeg har begynt å tenke seriøst på hva jeg skal BLI. Altså annet enn fjerne drømmer om alle de fantastiske tingene jeg skal gjøre en gang i fremtiden. Jeg tenker konkret på å ta noen fag som jeg før har syntes grusommelig kjedelig, fordi det gir meg en mer konkret utdannelse. Til nå har jeg bare tatt all verdens fag av interesse. Studielederen min på videregående sa at tok jeg denne utdannelsen, så måtte jeg regne med å jobbe på Narvesen noen år. Det var helt greit, syntes jeg da. Men jeg vil ikke jobbe på Narvesen i årevis, det har jeg aldri villet.
- "Kvinne" er et litt kult ord. Jeg begynner å kjenne at det kan gå an å identifisere seg med det. Men jeg mistenker at jeg kommer til å fortsette å være ganske barnlig. Jeg tror vi er så redd for det med "voksen" fordi det høres ut som stress og masse ansvar og 9-4. Jeg tenker at voksen handler om å være seg bevisst hvem man er og hva man vil, og at man våger å stå for det.
- Jeg er unektelig inne i mitt 26 leveår. Det har en effekt det at man er halvveis til 50, det er noe med disse tallene. Det er vel også slik at en del aldringsprosesser begynner rundt nå.
- Apropos aldringsprosesser: jeg ser antydninger til mine første rynker. Jeg har begynt å kartlegge hvor de neste kommer.
- Ikke at dette er bare dumt. Jeg merker at ansiktet mitt har satt seg mer - og det kan jeg like. Jeg synes jeg ser mer gjenkjennelig ut for meg selv enn før.
- Jeg har begynt å tenke seriøst på hva jeg skal BLI. Altså annet enn fjerne drømmer om alle de fantastiske tingene jeg skal gjøre en gang i fremtiden. Jeg tenker konkret på å ta noen fag som jeg før har syntes grusommelig kjedelig, fordi det gir meg en mer konkret utdannelse. Til nå har jeg bare tatt all verdens fag av interesse. Studielederen min på videregående sa at tok jeg denne utdannelsen, så måtte jeg regne med å jobbe på Narvesen noen år. Det var helt greit, syntes jeg da. Men jeg vil ikke jobbe på Narvesen i årevis, det har jeg aldri villet.
- "Kvinne" er et litt kult ord. Jeg begynner å kjenne at det kan gå an å identifisere seg med det. Men jeg mistenker at jeg kommer til å fortsette å være ganske barnlig. Jeg tror vi er så redd for det med "voksen" fordi det høres ut som stress og masse ansvar og 9-4. Jeg tenker at voksen handler om å være seg bevisst hvem man er og hva man vil, og at man våger å stå for det.
Thursday, September 10, 2009
Grendaskolestriden - og noe av forklaringen på at jeg har motforestillinger mot hjembygda
I klassen min var vi elleve stykker, og så var det bare tre gutter. Deres interesser var traktor og bil og ikke fotball. Heldigvis for dem så passet de nogenlunde sammen.
Jeg tror det hadde både fordeler å ulemper å være så få. Få i klassen blir jo færre potensielle venner, færre til å bidra til klassemiljøet. På den andre siden blir alle lagt ganske godt merke til, og det føles fint, på mange måter. Men kan nok føles stigmatiserende for noen.
En ting som er sikkert er at jeg er glad vi ikke var færre. For det ble nemlig tilfelle noen år etterpå. Det er fordi jeg kommer fra et sted der skoledebatten har blitt til en liten krig som ingen ende vil ta.
Så, her er manges forestilling: Noe av det viktigste som finnes for at en bygd skal leve, er at den har en egen skole. Uten egen skole skole kommer bygda til å dø ut.
Her er mitt motargument: Hvis en bygd skal leve, kan den ikke leve på skolen alene. Hvis man mener at man mister bygdefellesskapet når man mister skolen, så finnes det ikke noe ordentlig bygdefellesskap.
Og her snakker vi ikke om barn som må sitte en time på bussen til skolen, vi snakker en busstur på maks 10 minutter, om bygder som ligger tett i tett rundt en fjord.
Så hva skjedde? Jo. Da jeg var liten, samarbeidet vi med nabobygda innerst i fjorden, 7 min unna. Vi gikk de 3 første årene i min hjembygd, og de 6 neste i den noe større nabobygda innerst i fjorden. På ungdomsskolen kom også elevene fra to grendaskoler på dne andre siden av fjorden i klassen. Da ble man ofte over 20. Men så kom problemene. Det ble lagt planer om å bygge ut skolen innerst i fjorden, og man tenkte seg at alle fra nabobygdene kunne gå der hele grunnskolen. Da braket det løs. Dette kunne man ikke finne seg i. De innerst i fjorden skulle prøve å overvinne alle de andre!
Så var det igang. Og dette var problemer ALLE måtte ta stilling til. Og alle visste selvfølgelig hva alle mente. Og foreldrene mine var, i motsetning til de fleste i bygda mi, for at grendaskolen kunne legges ned. Dette merket jeg i skulende blikk på butikken, og en gang i slengbemerkninger som noen ungdommer slengte etter mora mi. På andre siden av fjorden gikk noen ivrige grendaskolerforkjempere rundt på dørene og skaffet underskrifter for privatskole, og skjelte ut dem som ikke ville skrive under. En representant i kommunestyret, som var for sammenslåing, kalte det som skjedde for meningsterrorisme, og skitkastingen eskalerte.
Skoledebatten kom for alvor etter at jeg var begynt på den større skolen, men for lillebroren min hadde det mer konsekvenser. Han gikk i andre klasse, og hadde en bestekompis. Hvis skolen ble splittet, ville de ikke gå i samme klasse lenger neste år, og klassen ville bare gå fra ca 15 til ca 6 elever.
Heldigvis(etter min mening) for lillebror og klassen hans, tok det så lang tid før man greide å avgjøre noe, at han slapp med skrekken, men året etter ble splittelsen et faktum. Nei, for søren om bygda mi skulle "rette seg etter han utspekulerte rektoren innerst i fjorden" som det så pent ble sagt i festtalen ved 17.mai. Skolen ble opprettholdt,med et elevtall på ca 17. Og i 4. klasse ble elevene flyttet til den mye større skolen utover i fjorden i stedet. Dermed hadde vi vendt oss bort fra fellesskapet med andre småbygder, og sluttet oss til de store.
Og nedleggelse ble det likevel, det kunne man ha gjettet på fødselsraten. En skole med under 10 elever og en utsikt til færre, er ikke noe særlig å satse på. Særlig ikke når neste skole er så forsvinnende kort unna.
Utfallet har blitt utvidelse av en skole, nedleggelse av to, og en privatskole. Og klasser som ble splittet heller enn slått sammen. Bestevenner som ikke fikk gå sammen lenger, og folk som knapt er på talefot mer.
Da den lille 1. års VGSèn i bygda mi ble lagt ned det året jeg skulle gå på videregående, priset jeg meg lykkelig for at jeg skulle få slippe å gå der, for nå var jeg veldig klar for å komme meg et annet sted. Og var det noen som var lei seg for nedlegginga, så var det ikke mange unge, det var de voksne.
Jeg gikk på VGS i nærmeste by, først pendlet jeg, og så flyttet jeg dit, og det gikk fint. Men så ville jeg videre. Denne byen huser en av de mange høyskolene som ikke får fylt opp studieplassene sine. Etter VGS allmennfag har vi stort sett dratt til Oslo, Bergen og Trondheim. Og jeg vet ikke hvilke tiltak som kunne fått oss til å flyttet tilbake.
For litt mer om bygdenorge, se denne posten.
Jeg tror det hadde både fordeler å ulemper å være så få. Få i klassen blir jo færre potensielle venner, færre til å bidra til klassemiljøet. På den andre siden blir alle lagt ganske godt merke til, og det føles fint, på mange måter. Men kan nok føles stigmatiserende for noen.
En ting som er sikkert er at jeg er glad vi ikke var færre. For det ble nemlig tilfelle noen år etterpå. Det er fordi jeg kommer fra et sted der skoledebatten har blitt til en liten krig som ingen ende vil ta.
Så, her er manges forestilling: Noe av det viktigste som finnes for at en bygd skal leve, er at den har en egen skole. Uten egen skole skole kommer bygda til å dø ut.
Her er mitt motargument: Hvis en bygd skal leve, kan den ikke leve på skolen alene. Hvis man mener at man mister bygdefellesskapet når man mister skolen, så finnes det ikke noe ordentlig bygdefellesskap.
Og her snakker vi ikke om barn som må sitte en time på bussen til skolen, vi snakker en busstur på maks 10 minutter, om bygder som ligger tett i tett rundt en fjord.
Så hva skjedde? Jo. Da jeg var liten, samarbeidet vi med nabobygda innerst i fjorden, 7 min unna. Vi gikk de 3 første årene i min hjembygd, og de 6 neste i den noe større nabobygda innerst i fjorden. På ungdomsskolen kom også elevene fra to grendaskoler på dne andre siden av fjorden i klassen. Da ble man ofte over 20. Men så kom problemene. Det ble lagt planer om å bygge ut skolen innerst i fjorden, og man tenkte seg at alle fra nabobygdene kunne gå der hele grunnskolen. Da braket det løs. Dette kunne man ikke finne seg i. De innerst i fjorden skulle prøve å overvinne alle de andre!
Så var det igang. Og dette var problemer ALLE måtte ta stilling til. Og alle visste selvfølgelig hva alle mente. Og foreldrene mine var, i motsetning til de fleste i bygda mi, for at grendaskolen kunne legges ned. Dette merket jeg i skulende blikk på butikken, og en gang i slengbemerkninger som noen ungdommer slengte etter mora mi. På andre siden av fjorden gikk noen ivrige grendaskolerforkjempere rundt på dørene og skaffet underskrifter for privatskole, og skjelte ut dem som ikke ville skrive under. En representant i kommunestyret, som var for sammenslåing, kalte det som skjedde for meningsterrorisme, og skitkastingen eskalerte.
Skoledebatten kom for alvor etter at jeg var begynt på den større skolen, men for lillebroren min hadde det mer konsekvenser. Han gikk i andre klasse, og hadde en bestekompis. Hvis skolen ble splittet, ville de ikke gå i samme klasse lenger neste år, og klassen ville bare gå fra ca 15 til ca 6 elever.
Heldigvis(etter min mening) for lillebror og klassen hans, tok det så lang tid før man greide å avgjøre noe, at han slapp med skrekken, men året etter ble splittelsen et faktum. Nei, for søren om bygda mi skulle "rette seg etter han utspekulerte rektoren innerst i fjorden" som det så pent ble sagt i festtalen ved 17.mai. Skolen ble opprettholdt,med et elevtall på ca 17. Og i 4. klasse ble elevene flyttet til den mye større skolen utover i fjorden i stedet. Dermed hadde vi vendt oss bort fra fellesskapet med andre småbygder, og sluttet oss til de store.
Og nedleggelse ble det likevel, det kunne man ha gjettet på fødselsraten. En skole med under 10 elever og en utsikt til færre, er ikke noe særlig å satse på. Særlig ikke når neste skole er så forsvinnende kort unna.
Utfallet har blitt utvidelse av en skole, nedleggelse av to, og en privatskole. Og klasser som ble splittet heller enn slått sammen. Bestevenner som ikke fikk gå sammen lenger, og folk som knapt er på talefot mer.
Da den lille 1. års VGSèn i bygda mi ble lagt ned det året jeg skulle gå på videregående, priset jeg meg lykkelig for at jeg skulle få slippe å gå der, for nå var jeg veldig klar for å komme meg et annet sted. Og var det noen som var lei seg for nedlegginga, så var det ikke mange unge, det var de voksne.
Jeg gikk på VGS i nærmeste by, først pendlet jeg, og så flyttet jeg dit, og det gikk fint. Men så ville jeg videre. Denne byen huser en av de mange høyskolene som ikke får fylt opp studieplassene sine. Etter VGS allmennfag har vi stort sett dratt til Oslo, Bergen og Trondheim. Og jeg vet ikke hvilke tiltak som kunne fått oss til å flyttet tilbake.
For litt mer om bygdenorge, se denne posten.
Monday, September 7, 2009
Valget er tatt
Jeg skal stemme Miljøpartiet de grønne. Jeg har skummet gjennom alt som er å finne på hjemsidene deres, og valget er nå tatt.
Tidligere har jeg stemt SV. Og jeg er en av dem som er enig med Venstre i mye, men jeg er ikke særlig begeistret for Høyre og Krf. Det eneste jeg er enig med Frp i, er at jeg kunne tenke meg vin i butikkene.
Jeg har en liten liberalist inni meg. Men jeg har ikke troa på at alt mulig i lengden vil regulere seg selv. Sånn som miljøet for eksempel.
Jeg liker ideen om å jobbe litt mindre og ha litt mindre ting, men mer rom for hverandre. Jeg er redd for at om vi ikke tenker oss litt bedre om, så kan vi komme til å ødelgge både jorda og oss selv. Økonomisk vekst er ikke synonymt med at vi får det bedre. Jeg for min del ville ha følt meg bedre hvis jeg slapp å tenke at jeg har mange av de privilegiene jeg har, på bekostning av andre. For slik føler jeg at det er, så lenge verden er såpass systematisk urettferdig som nå.
Man kan jo si at det her med magefølelse kan være en falske indikator av og til. Men ved dette valget velger jeg å stemme med magen – og med hjertet. Magen min sier meg at statlig styring på mange områder er bra, men selv om ordet overformynderi er et ord som er brukt på en ganske toskete måte inn imellom, så er jeg nå litt redd for det, likevel.
Selvfølgelig kunne jeg tenkt mer taktisk. De grønne har ikke særlig sjans til å komme på Stortinget engang, og jeg vil heller fortsette med de rødgrønne enn et av de ganske forskrekkelige alternativene. Men skulle jeg stemt taktisk, ville ikke stemmen min ha representert det jeg står for innerst inne. Jeg er en liten outsider selv på en del vis, og ved dette valget går stemmen min til outsiderne. Jeg stemmer på De Grønne, og håper de blir mer synlige etterhvert, for det fortjener de.
Tidligere har jeg stemt SV. Og jeg er en av dem som er enig med Venstre i mye, men jeg er ikke særlig begeistret for Høyre og Krf. Det eneste jeg er enig med Frp i, er at jeg kunne tenke meg vin i butikkene.
Jeg har en liten liberalist inni meg. Men jeg har ikke troa på at alt mulig i lengden vil regulere seg selv. Sånn som miljøet for eksempel.
Jeg liker ideen om å jobbe litt mindre og ha litt mindre ting, men mer rom for hverandre. Jeg er redd for at om vi ikke tenker oss litt bedre om, så kan vi komme til å ødelgge både jorda og oss selv. Økonomisk vekst er ikke synonymt med at vi får det bedre. Jeg for min del ville ha følt meg bedre hvis jeg slapp å tenke at jeg har mange av de privilegiene jeg har, på bekostning av andre. For slik føler jeg at det er, så lenge verden er såpass systematisk urettferdig som nå.
Man kan jo si at det her med magefølelse kan være en falske indikator av og til. Men ved dette valget velger jeg å stemme med magen – og med hjertet. Magen min sier meg at statlig styring på mange områder er bra, men selv om ordet overformynderi er et ord som er brukt på en ganske toskete måte inn imellom, så er jeg nå litt redd for det, likevel.
Selvfølgelig kunne jeg tenkt mer taktisk. De grønne har ikke særlig sjans til å komme på Stortinget engang, og jeg vil heller fortsette med de rødgrønne enn et av de ganske forskrekkelige alternativene. Men skulle jeg stemt taktisk, ville ikke stemmen min ha representert det jeg står for innerst inne. Jeg er en liten outsider selv på en del vis, og ved dette valget går stemmen min til outsiderne. Jeg stemmer på De Grønne, og håper de blir mer synlige etterhvert, for det fortjener de.
Monday, August 31, 2009
Get rid of the gentleman
Da jeg skulle besøke eksen min i hans fødeland, og han kom for å hente meg, tok han med en selvfølge min tunge sekk. Etterhvert ble han sliten, og klaget over vondt i ryggen. "Jeg kan ta over", sa jeg, "jeg har ikke noe problemer med ryggen". "Nei, det går ikke", sa han. "Forbipasserende kommer til å skjelle meg ut". Da sa jeg at han fikk ta sekken, men slutte å klage over ryggen hvis det var slik han ville ha det. Han tok poenget og holdt kjeft.
Da vi skulle legge oss til å sove i telt, så jeg at han hadde et knallhardt underlag, men jeg hadde sånn der som du putter luft inn i. I tillegg kom jeg fra hotell, mens han hadde vond rygg og hadde ligget hardt i ukesvis. Dermed foreslo jeg bytte, og han var først motvillig, for han burde da være gentleman. Jeg fikk overtalt ham. "Jeg burde kanskje lære meg å være litt mindre gentleman", sa han da jeg hadde fått ham til å ta den mykeste madrassen med god samvittighet. "Ja, det burde du", sa jeg. "Neste gang kan du la meg bære sekken selv også." Den satt nok lenger inne, forståelig nok. Men uten action, ingen forandring.
Jeg synes det er greit nok at menn holder døra opp for meg nå og da, det er da snilt. Men jeg forventer det ikke, og synes ikke det skal være slik hver gang. Så noen ganger holder jeg døra oppe for menn. Mange smiler til det og synes det er kult, mens andre nærmest instinktivt virker irrititert og signaliserer at dette er feil.
Spør du meg, så bør vi bytte på å være gentle. Gentleman-greia gjør at kvinner forventer å bli tatt vare på; de får oppvartning mot at de spiller hjelpesløse.(Kvinnen skal la mannen få briske seg litt) Mannen må på sin side gi opp komfort, og yte litt ekstra, mot at han får fremstå som den sterke og handlekraftige.(Alternativet vil ofte være at han i andres øyne fremstår som en pingle og en som ikke tar vare på dama si) Det virker som mange mener at disse gentleman-greiene er en fin tradisjon, men for meg skurrer det litt, fordi det det er med på å opprettholde et veldig tradisjonelt kjønnsrollemønster som jeg ikke er så glad i.
Det kan nok sies at jeg er forholdsvis fysisk sterk til å være kvinne. Men det er det søren meg mange som er. På samme måte som det finnes mange menn som ikke er så sterke, og som har vondter rundt i kroppen som de burde ta hensyn til. Og når det gjelder evnen til å åpne dører, vil jeg tro vi stort sett stiller ganske likt.
Da vi skulle legge oss til å sove i telt, så jeg at han hadde et knallhardt underlag, men jeg hadde sånn der som du putter luft inn i. I tillegg kom jeg fra hotell, mens han hadde vond rygg og hadde ligget hardt i ukesvis. Dermed foreslo jeg bytte, og han var først motvillig, for han burde da være gentleman. Jeg fikk overtalt ham. "Jeg burde kanskje lære meg å være litt mindre gentleman", sa han da jeg hadde fått ham til å ta den mykeste madrassen med god samvittighet. "Ja, det burde du", sa jeg. "Neste gang kan du la meg bære sekken selv også." Den satt nok lenger inne, forståelig nok. Men uten action, ingen forandring.
Jeg synes det er greit nok at menn holder døra opp for meg nå og da, det er da snilt. Men jeg forventer det ikke, og synes ikke det skal være slik hver gang. Så noen ganger holder jeg døra oppe for menn. Mange smiler til det og synes det er kult, mens andre nærmest instinktivt virker irrititert og signaliserer at dette er feil.
Spør du meg, så bør vi bytte på å være gentle. Gentleman-greia gjør at kvinner forventer å bli tatt vare på; de får oppvartning mot at de spiller hjelpesløse.(Kvinnen skal la mannen få briske seg litt) Mannen må på sin side gi opp komfort, og yte litt ekstra, mot at han får fremstå som den sterke og handlekraftige.(Alternativet vil ofte være at han i andres øyne fremstår som en pingle og en som ikke tar vare på dama si) Det virker som mange mener at disse gentleman-greiene er en fin tradisjon, men for meg skurrer det litt, fordi det det er med på å opprettholde et veldig tradisjonelt kjønnsrollemønster som jeg ikke er så glad i.
Det kan nok sies at jeg er forholdsvis fysisk sterk til å være kvinne. Men det er det søren meg mange som er. På samme måte som det finnes mange menn som ikke er så sterke, og som har vondter rundt i kroppen som de burde ta hensyn til. Og når det gjelder evnen til å åpne dører, vil jeg tro vi stort sett stiller ganske likt.
Sunday, August 30, 2009
Fire fantastiske ting å gjøre om dagen
Å dyppe mørk sjokolade i gloheit mintte.
Å slappe fullstendig av under sex. Jeg trodde jeg ikke det var mulig for meg.
Å være alene hjemme og sette på noe deilig musikk, og danse tullete rundt og bare gjøre dilleting.
Å sykle mot byen, i nedoverbakke, og bremse minst mulig.
Å slappe fullstendig av under sex. Jeg trodde jeg ikke det var mulig for meg.
Å være alene hjemme og sette på noe deilig musikk, og danse tullete rundt og bare gjøre dilleting.
Å sykle mot byen, i nedoverbakke, og bremse minst mulig.
Thursday, August 6, 2009
Så var vi her igjen
Jeg har akkurat flytta tilbake. Tilbake til Oslo. Det er tredje gang jeg flytter tilbake til denne byen.
Jeg var glad for å dra. Jeg har det med å stikke. Jeg kommer til et punkt der jeg tenker "jeg vil bort herfra", og har jeg tenkt det, så drar jeg som oftest, før eller siden.
Så jeg dro. Fra vennene mine, fra bacheloren som jeg ikke fullførte. Og jeg syntes det var deilig.
Nå er jeg tilbake, samme by, bare at jeg bor et litt annet sted. Og jeg lurer på hvordan jeg skal lære meg å ikke være så rastløs. Jeg er glad for å komme tilbake. Fordi nå er det noe nytt å være her. Igjen. De siste seks årene har jeg ikke bodd samme sted lengre enn et år. Og hver gang hadde jeg lyst et annet sted allerede etter et halvt år.
En del av meg håper at jeg kanskje kan få lyst å bli litt lengre for en gangs skyld. At jeg må lære meg å bli, å bare være, være der jeg er.
En del av meg vil bare bort fra hele samfunnet, hele måten å leve på. Bort fra alle de toskete tingene vi henger oss opp i fordi de grunnleggende tingene tross alt er på plass. Samtidig som jeg føler at det er noe som er grunnleggende galt med hele levemåten vår. Eller vent, kanskje er det meg det er noe galt med? Kanskje litt av hvert.
Og noen ganger vil jeg bort fra det å bli eldre. Bort fra det at folk har forventninger til meg. Bort fra alle valgene som melder seg; utdanning, jobb, familie, blablabla.
Men det jeg egentlig vil er vel å leve. Og møte utfordringene. Å prøve å gjøre noe med det jeg synes er galt, heller enn bare å stikke av. Jeg skal forsøke det. Så får vi se hva det blir til, og hvor lenge jeg blir.
Jeg var glad for å dra. Jeg har det med å stikke. Jeg kommer til et punkt der jeg tenker "jeg vil bort herfra", og har jeg tenkt det, så drar jeg som oftest, før eller siden.
Så jeg dro. Fra vennene mine, fra bacheloren som jeg ikke fullførte. Og jeg syntes det var deilig.
Nå er jeg tilbake, samme by, bare at jeg bor et litt annet sted. Og jeg lurer på hvordan jeg skal lære meg å ikke være så rastløs. Jeg er glad for å komme tilbake. Fordi nå er det noe nytt å være her. Igjen. De siste seks årene har jeg ikke bodd samme sted lengre enn et år. Og hver gang hadde jeg lyst et annet sted allerede etter et halvt år.
En del av meg håper at jeg kanskje kan få lyst å bli litt lengre for en gangs skyld. At jeg må lære meg å bli, å bare være, være der jeg er.
En del av meg vil bare bort fra hele samfunnet, hele måten å leve på. Bort fra alle de toskete tingene vi henger oss opp i fordi de grunnleggende tingene tross alt er på plass. Samtidig som jeg føler at det er noe som er grunnleggende galt med hele levemåten vår. Eller vent, kanskje er det meg det er noe galt med? Kanskje litt av hvert.
Og noen ganger vil jeg bort fra det å bli eldre. Bort fra det at folk har forventninger til meg. Bort fra alle valgene som melder seg; utdanning, jobb, familie, blablabla.
Men det jeg egentlig vil er vel å leve. Og møte utfordringene. Å prøve å gjøre noe med det jeg synes er galt, heller enn bare å stikke av. Jeg skal forsøke det. Så får vi se hva det blir til, og hvor lenge jeg blir.
Thursday, July 16, 2009
Krangel og kommunikasjon
Kommunikasjon er viktig, det er jeg og min kjæreste skjønt enige om. Vi har også helt fra begynnelsen av vært ganske så ærlige mot hverandre, og sagt rett ut hva som irriterer oss med den andre. Noen ganger, når den ene av oss har vært bisk mot den andre, har den andre vært riktig bisk tilbake, og vi har kranglet. Lenge. For vi holder på til det er ferdig, og det føles godt å gjøre det.
Det begynner som sagt med en bemerkning, en stygg kommentar. Så blir vi gjerne temmelig høylytte. Noen ganger har vi blitt så sinte at vi har ødelagt ting, type glass og fat smelles i gulvet. Beskyldninger mot den andre slenges ut, gjerne til det punktet at man begynner seg å fjerne seg fra virkeligheten. Kanskje begynner jeg å grine, noen ganger griner han litt, også. Så roes det ned, og begge er åpne for at de kan ha overdrevet, kan ha gjort feil. Begge vil vite hva vi kan gjøre bedre.
Så kan vi snakke. Lenge. Om begreper, om oppførselen vår, om hva det er som gjør at vi tenker og oppfører oss som vi gjør. Det kan noen ganger føles som vi overdriver, nesten snakker i hjel, men så kommer vi alltids til et punkt der vi føler oss ferdige på et vis, vi har fått opp noen punkt vi vil ta til etterretning.
Og så føles det som vi er kommet nærmere hverandre. Hver gang nærmere. Jeg bekymrer meg ikke så mye over at vi krangler. Det verste ville kanskje vært om vi sluttet med det.
Det begynner som sagt med en bemerkning, en stygg kommentar. Så blir vi gjerne temmelig høylytte. Noen ganger har vi blitt så sinte at vi har ødelagt ting, type glass og fat smelles i gulvet. Beskyldninger mot den andre slenges ut, gjerne til det punktet at man begynner seg å fjerne seg fra virkeligheten. Kanskje begynner jeg å grine, noen ganger griner han litt, også. Så roes det ned, og begge er åpne for at de kan ha overdrevet, kan ha gjort feil. Begge vil vite hva vi kan gjøre bedre.
Så kan vi snakke. Lenge. Om begreper, om oppførselen vår, om hva det er som gjør at vi tenker og oppfører oss som vi gjør. Det kan noen ganger føles som vi overdriver, nesten snakker i hjel, men så kommer vi alltids til et punkt der vi føler oss ferdige på et vis, vi har fått opp noen punkt vi vil ta til etterretning.
Og så føles det som vi er kommet nærmere hverandre. Hver gang nærmere. Jeg bekymrer meg ikke så mye over at vi krangler. Det verste ville kanskje vært om vi sluttet med det.
Tuesday, July 14, 2009
Osanu Tezukas Buddha
Jeg har slitt litt med å finne den riktige sommerlektyren. Jeg har begynt på noen bøker som jeg har lagt fra meg igjen, og lest noen halvbra tegneserier. Jeg har så langt skygget unna manga, men tenkte at nå var det tid for et forsøk. Og hvorfor ikke begynne med ham som sies å være selveste oppfinneren av manga, Osamu Tezuka? Jeg begynte med bind 1 av 8 i det som skal være hans siste, store episke saga: Buddha. (Tror det er disse bøkene som er mest kjent internasjonalt.)
Det skulle vise seg at jeg endelig har funnet noe som jeg ble dratt rett inn i. Herlig lesning! Figurene er kjempesøte uten at ting blir for nusselig, synes jeg, og landskapsskildringene er kjempeflotte. jeg har kommet halvveis i bind 1 nå, og det virker som om historien er veldig gjennomtenkt og solid satt sammen. Jeg har ikke sett noe til Buddha enda, (etter det jeg vet), og har inntrykk av at dette her er fofatterens helt egen tolkning av historien. Hvor mye som er bygd på historiske og religiøse skrifter, aner jeg, ikke, og det vil jeg heller ikke vite før etterpå, for nå skal jeg bare nyte historien.
Sunday, July 12, 2009
Men hvis noen spør...
Så ville jeg sagt ja, jeg kan kalle meg feminist i den forstand at... og fortalt hva jeg legger i ordet. Det kom jeg fram til nå. Puh, det er kanskje ikke SÅ vanskelig?
Ehh...kjønnsinterressert, kanskje?
Her kommer jeg, way på etterskudd, med en liten post om kjønn og feminisme og sånt. Jeg fulgte med på debatten som gikk i vinter, men var passiv tilskuer. Jeg tenkte på å kommentere her og der, men fikk meg ikke til det. Jeg kunne ikke bli enig med meg selv.
Jeg følte meg stilt opp til veggen. Jeg fikk hodepine. Jeg følte jeg måtte ta stilling til følgende spørsmål: Er jeg villig til å kalle meg selv en feminist eller ikke?
Hvorfor følte jeg at jeg måtte? Fordi jeg er kvinne. Og bare det føltes nesten litt urettferdig. Det er ikke så ofte menn må svare på om de er feminister eller ei! I tillegg så er jeg en sånn en som alltid har vært interessert i kjønn, så jeg burde ta ansvar, liksom. Jeg vil si jeg hadde et ganske bevisst forhold til kjønn allerede som liten. På den ene siden var jeg guttete, likte mange gutteleker, på den andre var jeg glad i kjoler til fest og sånt. Jeg ville ha litt av alt, og har alltid syntes det vært så tullete at gutter og jenter begrenser seg sånn på grunnlag av forestillinger om kjønn. Jeg lekte mye rollelek når jeg var liten. Vikingtid og sånt. De andre jentene lekte ofte at de var gutter, sånn at de kunne gjøre gutteting. Jeg hadde ikke lyst til å leke gutt, jeg hadde lyst å være jente, og gjøre alle slags ting. "Men jenter gjorde ikke sånt i vikingtiden", sa de andre. Men jeg ville være en slik jente som strittet imot, og det kunne man da vel gjøre i vikingtiden også?
På videregående leste jeg "Råtekst", "Lei av kjønn", og en bok om mannen jeg ikke husker navnet på. Jeg husker jeg syntes at Råtekst forekom meg som interessant, men jeg syntes det virket som det var godt mulig å skrive en lignende bok om problemene med å være gutt, og det finnes vel også nå. "Lei av kjønn" traff meg mer, den var interessant, men fikk typisk nok lite oppmerksomhet i media. For media liker at det skapes skarpe fronter. Det er krig de vil ha. Krig mellom feminister og anti-feminister.
Jeg er interessert i kjønn, jeg. Rett og slett. Og i hvordan vi formes av samfunnet, hvordan vi blir som vi er. Og så er jeg glad i mangfold. Og skulle ønske vi hadde et større mangfold i meninger og uttrykk og personligheter enn det vi har idag. Interessen for kjønn er en del av min interesse for mennesket. Jeg kjenner ikke noe ord som betegner dette, og jeg har egentlig ikke bruk for det.
Men jeg synes feminisme er interessant. Jeg interesserer meg for feminisme. Jeg har lest litt feministisk teori, men må si at det ble litt for teoretisk for meg. Jeg har bare ikke så god på sånne hard-core akademiske greier. Kanskje er det derfor jeg har problemer med å kalle meg feminist? Fordi jeg ikke helt skjønner hva det innebærer, fordi det ikke føles som jeg kan definere det det selv, fordi det føles som om hvis jeg kaller meg det, så vil folk sette i gang med å tanke masse ting om hva jeg mener og tenker som ikke stemme. Da kan man selvfølgelig si imot, at dette ikke blir bedre av at folk ikke vil kalle seg feminister og vise at det kan være så mangt. Men det skal sies at jeg har problem med alle -isme og -ist-ord, jeg greier ikke å kalle meg noe. Ikke humanist engang, selv om jeg sikkert er det også på mange måter.
Men én ting er sikkert, og det er at det er viktigere med handling. Viktigere at man er interessert og engasjert, at man kan inspirere andre. Som Kvinnekongen sier om Minneapolise, spiller det ikke så stor rolle hva hun kaller seg, fordi hun gjør en god jobb. Jeg har fremdeles ikke funnet ut av dette med hva jeg skal kalle meg, og det gir meg litt ubehag å være så vaklende. Men jeg syntes til tider jeg har gjort en brukbar jobb, og jeg skal forsøke å fortsette med det.
Jeg følte meg stilt opp til veggen. Jeg fikk hodepine. Jeg følte jeg måtte ta stilling til følgende spørsmål: Er jeg villig til å kalle meg selv en feminist eller ikke?
Hvorfor følte jeg at jeg måtte? Fordi jeg er kvinne. Og bare det føltes nesten litt urettferdig. Det er ikke så ofte menn må svare på om de er feminister eller ei! I tillegg så er jeg en sånn en som alltid har vært interessert i kjønn, så jeg burde ta ansvar, liksom. Jeg vil si jeg hadde et ganske bevisst forhold til kjønn allerede som liten. På den ene siden var jeg guttete, likte mange gutteleker, på den andre var jeg glad i kjoler til fest og sånt. Jeg ville ha litt av alt, og har alltid syntes det vært så tullete at gutter og jenter begrenser seg sånn på grunnlag av forestillinger om kjønn. Jeg lekte mye rollelek når jeg var liten. Vikingtid og sånt. De andre jentene lekte ofte at de var gutter, sånn at de kunne gjøre gutteting. Jeg hadde ikke lyst til å leke gutt, jeg hadde lyst å være jente, og gjøre alle slags ting. "Men jenter gjorde ikke sånt i vikingtiden", sa de andre. Men jeg ville være en slik jente som strittet imot, og det kunne man da vel gjøre i vikingtiden også?
På videregående leste jeg "Råtekst", "Lei av kjønn", og en bok om mannen jeg ikke husker navnet på. Jeg husker jeg syntes at Råtekst forekom meg som interessant, men jeg syntes det virket som det var godt mulig å skrive en lignende bok om problemene med å være gutt, og det finnes vel også nå. "Lei av kjønn" traff meg mer, den var interessant, men fikk typisk nok lite oppmerksomhet i media. For media liker at det skapes skarpe fronter. Det er krig de vil ha. Krig mellom feminister og anti-feminister.
Jeg er interessert i kjønn, jeg. Rett og slett. Og i hvordan vi formes av samfunnet, hvordan vi blir som vi er. Og så er jeg glad i mangfold. Og skulle ønske vi hadde et større mangfold i meninger og uttrykk og personligheter enn det vi har idag. Interessen for kjønn er en del av min interesse for mennesket. Jeg kjenner ikke noe ord som betegner dette, og jeg har egentlig ikke bruk for det.
Men jeg synes feminisme er interessant. Jeg interesserer meg for feminisme. Jeg har lest litt feministisk teori, men må si at det ble litt for teoretisk for meg. Jeg har bare ikke så god på sånne hard-core akademiske greier. Kanskje er det derfor jeg har problemer med å kalle meg feminist? Fordi jeg ikke helt skjønner hva det innebærer, fordi det ikke føles som jeg kan definere det det selv, fordi det føles som om hvis jeg kaller meg det, så vil folk sette i gang med å tanke masse ting om hva jeg mener og tenker som ikke stemme. Da kan man selvfølgelig si imot, at dette ikke blir bedre av at folk ikke vil kalle seg feminister og vise at det kan være så mangt. Men det skal sies at jeg har problem med alle -isme og -ist-ord, jeg greier ikke å kalle meg noe. Ikke humanist engang, selv om jeg sikkert er det også på mange måter.
Men én ting er sikkert, og det er at det er viktigere med handling. Viktigere at man er interessert og engasjert, at man kan inspirere andre. Som Kvinnekongen sier om Minneapolise, spiller det ikke så stor rolle hva hun kaller seg, fordi hun gjør en god jobb. Jeg har fremdeles ikke funnet ut av dette med hva jeg skal kalle meg, og det gir meg litt ubehag å være så vaklende. Men jeg syntes til tider jeg har gjort en brukbar jobb, og jeg skal forsøke å fortsette med det.
Mediadiktet
Kom over dette diktet av Rolf Jacobsen her en dag.. Det er deilig når man finner slike dikt som får en til å tenke: Der fikk du satt ord på akkkurat det jeg hadde lyst til å si!
MEDIADIKTET
Alt dette vi skal stappe inn i øynene våre nå.
Alle farvenes lyn og tordenvær, angstrop og skrik.
Trykksvertestrømmenes evige Niagara. Hver dag – hver dag
Nilfloder av halvtenkte tanker. Følg med. Gi plass.
Press det sammen for det kommer mer. Hiv ut det gamle.
Ut med det. Det nye er viktigere. Hold takt
med tiden. Og den er NÅ.
Stapp det inn i øynene. Dytt på her. Inn med det.
Klem det sammen til forte slagord: Ingen plass mer
til lange forklaringer – eftertanker –. HIV DET UT.
Du har fått enda et øye nå, vet du,
så nå ser du hele verden – eller nesten.
(Det blir iallfall pene farver på det – kanskje ikke helt,
men bortimot.)
Å se det meste, vite nesten alt
kunne bare Vårherre (i sin tid).
Men var han glad for det? Det sa de ikke noe om.
For vi som lever nå blir aldri riktig glade mer.
Ikke som ungene, eller som liljene på marken, lerkesangen.
For det vi har sett og hørt går aldri bort igjen.
Torden og lyn. Vi fullstappes dag efter dag
som fra foringsmaskiner for broilerhjerner, tettpakket
i våre bur. – Det er bare å gape, så kommer det.
Og ingen har lov å unnslå seg. Du har å sitte der.
– – –
Idag er det blåsevær ute. Hele Mjøsa er hvit.
Sitte og se her på sneen og vinden
som skriver på den med usynlig blekk.
Puste en liten stund. Men ikke for lenge. Glad
får du lov til å bli. Men bare for små, små ting.
Og røm ikke tilskogs. Vi finner deg.
Men ennå har vi jo lov å tenke (mens øynene tygger og svelger)
at det er noe de gjemmer for oss. Noe de ikke vet ennå.
Bortenfor lydene og lyset. Sannheter
utenfor sannhetene.
Sånne som vinden skriver på sneen. For under sneen ligger jorden
og venter. Full av groe. Full av håp. Vet den mer
enn vi?
Man kan kanskje kalle dette svartmaling, men jeg synes det er på sin plass, og jeg synes godt vi kunne ha debattert media mer og dypere enn det vi gjør nå. Men mer om det senere.
MEDIADIKTET
Alt dette vi skal stappe inn i øynene våre nå.
Alle farvenes lyn og tordenvær, angstrop og skrik.
Trykksvertestrømmenes evige Niagara. Hver dag – hver dag
Nilfloder av halvtenkte tanker. Følg med. Gi plass.
Press det sammen for det kommer mer. Hiv ut det gamle.
Ut med det. Det nye er viktigere. Hold takt
med tiden. Og den er NÅ.
Stapp det inn i øynene. Dytt på her. Inn med det.
Klem det sammen til forte slagord: Ingen plass mer
til lange forklaringer – eftertanker –. HIV DET UT.
Du har fått enda et øye nå, vet du,
så nå ser du hele verden – eller nesten.
(Det blir iallfall pene farver på det – kanskje ikke helt,
men bortimot.)
Å se det meste, vite nesten alt
kunne bare Vårherre (i sin tid).
Men var han glad for det? Det sa de ikke noe om.
For vi som lever nå blir aldri riktig glade mer.
Ikke som ungene, eller som liljene på marken, lerkesangen.
For det vi har sett og hørt går aldri bort igjen.
Torden og lyn. Vi fullstappes dag efter dag
som fra foringsmaskiner for broilerhjerner, tettpakket
i våre bur. – Det er bare å gape, så kommer det.
Og ingen har lov å unnslå seg. Du har å sitte der.
– – –
Idag er det blåsevær ute. Hele Mjøsa er hvit.
Sitte og se her på sneen og vinden
som skriver på den med usynlig blekk.
Puste en liten stund. Men ikke for lenge. Glad
får du lov til å bli. Men bare for små, små ting.
Og røm ikke tilskogs. Vi finner deg.
Men ennå har vi jo lov å tenke (mens øynene tygger og svelger)
at det er noe de gjemmer for oss. Noe de ikke vet ennå.
Bortenfor lydene og lyset. Sannheter
utenfor sannhetene.
Sånne som vinden skriver på sneen. For under sneen ligger jorden
og venter. Full av groe. Full av håp. Vet den mer
enn vi?
Man kan kanskje kalle dette svartmaling, men jeg synes det er på sin plass, og jeg synes godt vi kunne ha debattert media mer og dypere enn det vi gjør nå. Men mer om det senere.
Saturday, July 11, 2009
Under der linden
Jeg gikk ut for å ta en røyk sammen med kjæresten min, under et tre. Jeg er glad i trær, og trærne så utrolig vakre ut i kveldssola. Men hva slags tre var det vi sto under? Jeg hakke peiling. Så slo det meg at jeg kan ikke sånt - navn på trær, fugler og blomster, jeg kan ikke navnet på alle disse vakre skapningene og vekstene vi har rundt oss. Jeg kan derimot navnet på et utall kjendiser jeg egentlig ikke bryr meg noe om, en haug klesmerker og kosmetikkmerker, hodet mitt er fullt av navn som jeg egentlig ikke har stor glede av å kunne. Og litt av grunnen til dette, er at det er sånt som er i fokus - sånt som er i butikkene, og det er sånt andre kan. (Det hjelper selvfølgelig også at navnene på all slags produter står på produktene, på reklameplakatene og så videre) De fleste jeg kjenner kan bare navnet på en 3-4 tresorter og kanskje 2-3 fugler. Hvorfor har det blitt sånn?Da jeg var liten, var jeg mye ut i naturen og kunne mange flere navn, jeg kunne det fordi foreldrene mine var der og lærte meg dem. Men nå har de forsvunnet fra vokabularet mitt, og det er veldig få rundt meg som kan hjelpe meg å utvide det. Jeg skal prøve å ta litt ansvar og lære meg slikt igjen, for jeg vil så gjerne kunne ha ord for de tingene rundt meg som er noe av det jeg setter mest pris på.
Så, nå har jeg vært på Google og funnet ut at jeg sto under en lind! Og det er nok ikke helt tilfeldig at akkurat linden er så populær i poesien: bladene har nemlig hjerteform. Og så virker de liksom så lette og friske og sommerlige. Linden er ofte brukt som prydtre, og det treet jeg sto under ute på gata nå nettopp, må nok være av typen parklind. Bildet her er fra samme side som linket til.
Wednesday, July 8, 2009
So you think you can dance, dance, dance..
Jeg leste i en eller annen nettavis at en sang der Ane Brun synger er blitt brukt i So you think you can dance. Jeg fulgte linken, og fant dette klippet. Sangen heter Koop Island blues, av den svenske gruppa Koop. Søt dans og artig sang! Koreografien er ved Mia Michaels, som har gjort veldig mye fint i dette showet. Så dermed var jeg påmint om at hey! Det er en ny sesong av amerikanske "so you think you can dance" på gang! Nå har jeg vært på torrentz.com og lastet ned og kost meg verre.
For dem som ikke har fått med seg hva dette her er for noe, så er det den Amerikanske storesøsteren til "Dansefeber". Uten å ha sett Dansefeber, er jeg nesten skråsikker på at "So you think you can dance" er mye bedre. Kanskje man kan kalle det prestisje-reality? For danserne er veldig gode, og det er koreografene også. Man får skikkelig variert danseunderholdning!
Ikke det at jeg har noe særlig peil på dans. Men det er av og til herlig å se folk som er veldig flinke til noe jeg selv suger på. Her er et klipp til, vampyrdans levert fra et av mine favoritt-par.
For dem som ikke har fått med seg hva dette her er for noe, så er det den Amerikanske storesøsteren til "Dansefeber". Uten å ha sett Dansefeber, er jeg nesten skråsikker på at "So you think you can dance" er mye bedre. Kanskje man kan kalle det prestisje-reality? For danserne er veldig gode, og det er koreografene også. Man får skikkelig variert danseunderholdning!
Ikke det at jeg har noe særlig peil på dans. Men det er av og til herlig å se folk som er veldig flinke til noe jeg selv suger på. Her er et klipp til, vampyrdans levert fra et av mine favoritt-par.
Disse mødrene
Ikke at min mor er pillemisbruker eller narkoman eller noe. Nei, slett ikke, hun er altfor redd og fornuftig og ansvarlig til å finne på noe sånt. Jeg bare føler at hun alltid betrakter meg så god damn kritisk, og at enten så gjør jeg henne glad, eller så gjør jeg henne deprimert. Alt jeg gjør ser ut til å påvirke henne, og jeg føler det som at jeg er den eneste som kan gjøre henne virkelig glad. Hun har en mørk side - og det har nok jeg også. Samtidig har hun alltid sagt og gått ut fra at jeg ligner henne - og hun har ikke fått det til å virke som bare en bra ting. Godt mulig at jeg ligner henne, men jeg føler at det er så mye hun ikke forstår. Og det er veldig godt mulig at jeg feiltolker henne også. Dessuten er hennes forhold til meg, tydelig preget av hennes eget, innfløkte ansvar til SIN mor. Hun forsøker vel å ikke gjøre de samme feilene, men jeg tror det har ført henne inn i mange kvaler. Jeg tror dessuten vi stiller høyere krav til hva mødrene skal være for oss, enn til fedrene.
Det å ha et komplisert forhold til foreldrene sine, er vel slett ikke så uvanlig. Og mine problemer med moren min, er ikke av den verste sorten. Men forholdet til foreldrene våre påvirker livene våre enormt mye, tror jeg, ofte mer enn vi innser, eller har lyst til å innse. For en stund siden så jeg min første Bergman-film, det var Høstsonaten. Det er noe av det beste jeg har sett på lenge. Ikke det at rollefigurene ligner så veldig på meg og moren min, men likevel er det mye jeg kjenner meg igjen i. Det er sabla godt spilt, ekstremt skarpt skrevet. Jeg anbefaler herved filmen på det varmeste.
Så er vi i gang
Så har jeg falt for fristelsen til å starte en anonym blogg. Et eget lite rom, der jeg bare kan skrive det som faller meg inn, uten å være kritisk til det, uten at noen jeg kjenner trenger å vite om det. Et rom der jeg bare kan gjemme meg bort av og til. Jeg har ikke mange slike steder, men jeg liker å ha det. Har ingen anelse om hva som kommer til å stå her, eller om det blir noe særlig. Det får bare vise seg.
Subscribe to:
Posts (Atom)
