Krangel og kommunikasjon

Kommunikasjon er viktig, det er jeg og min kjæreste skjønt enige om. Vi har også helt fra begynnelsen av vært ganske så ærlige mot hverandre, og sagt rett ut hva som irriterer oss med den andre. Noen ganger, når den ene av oss har vært bisk mot den andre, har den andre vært riktig bisk tilbake, og vi har kranglet. Lenge. For vi holder på til det er ferdig, og det føles godt å gjøre det.

Det begynner som sagt med en bemerkning, en stygg kommentar. Så blir vi gjerne temmelig høylytte. Noen ganger har vi blitt så sinte at vi har ødelagt ting, type glass og fat smelles i gulvet. Beskyldninger mot den andre slenges ut, gjerne til det punktet at man begynner seg å fjerne seg fra virkeligheten. Kanskje begynner jeg å grine, noen ganger griner han litt, også. Så roes det ned, og begge er åpne for at de kan ha overdrevet, kan ha gjort feil. Begge vil vite hva vi kan gjøre bedre.

Så kan vi snakke. Lenge. Om begreper, om oppførselen vår, om hva det er som gjør at vi tenker og oppfører oss som vi gjør. Det kan noen ganger føles som vi overdriver, nesten snakker i hjel, men så kommer vi alltids til et punkt der vi føler oss ferdige på et vis, vi har fått opp noen punkt vi vil ta til etterretning.

Og så føles det som vi er kommet nærmere hverandre. Hver gang nærmere. Jeg bekymrer meg ikke så mye over at vi krangler. Det verste ville kanskje vært om vi sluttet med det.

Osanu Tezukas Buddha

Jeg har slitt litt med å finne den riktige sommerlektyren. Jeg har begynt på noen bøker som jeg har lagt fra meg igjen, og lest noen halvbra tegneserier. Jeg har så langt skygget unna manga, men tenkte at nå var det tid for et forsøk. Og hvorfor ikke begynne med ham som sies å være selveste oppfinneren av manga, Osamu Tezuka? Jeg begynte med bind 1 av 8 i det som skal være hans siste, store episke saga: Buddha. (Tror det er disse bøkene som er mest kjent internasjonalt.)

Det skulle vise seg at jeg endelig har funnet noe som jeg ble dratt rett inn i. Herlig lesning! Figurene er kjempesøte uten at ting blir for nusselig, synes jeg, og landskapsskildringene er kjempeflotte. jeg har kommet halvveis i bind 1 nå, og det virker som om historien er veldig gjennomtenkt og solid satt sammen. Jeg har ikke sett noe til Buddha enda, (etter det jeg vet), og har inntrykk av at dette her er fofatterens helt egen tolkning av historien. Hvor mye som er bygd på historiske og religiøse skrifter, aner jeg, ikke, og det vil jeg heller ikke vite før etterpå, for nå skal jeg bare nyte historien.

Men hvis noen spør...

Så ville jeg sagt ja, jeg kan kalle meg feminist i den forstand at... og fortalt hva jeg legger i ordet. Det kom jeg fram til nå. Puh, det er kanskje ikke SÅ vanskelig?

Ehh...kjønnsinterressert, kanskje?

Her kommer jeg, way på etterskudd, med en liten post om kjønn og feminisme og sånt. Jeg fulgte med på debatten som gikk i vinter, men var passiv tilskuer. Jeg tenkte på å kommentere her og der, men fikk meg ikke til det. Jeg kunne ikke bli enig med meg selv.

Jeg følte meg stilt opp til veggen. Jeg fikk hodepine. Jeg følte jeg måtte ta stilling til følgende spørsmål: Er jeg villig til å kalle meg selv en feminist eller ikke?

Hvorfor følte jeg at jeg måtte? Fordi jeg er kvinne. Og bare det føltes nesten litt urettferdig. Det er ikke så ofte menn må svare på om de er feminister eller ei! I tillegg så er jeg en sånn en som alltid har vært interessert i kjønn, så jeg burde ta ansvar, liksom. Jeg vil si jeg hadde et ganske bevisst forhold til kjønn allerede som liten. På den ene siden var jeg guttete, likte mange gutteleker, på den andre var jeg glad i kjoler til fest og sånt. Jeg ville ha litt av alt, og har alltid syntes det vært så tullete at gutter og jenter begrenser seg sånn på grunnlag av forestillinger om kjønn. Jeg lekte mye rollelek når jeg var liten. Vikingtid og sånt. De andre jentene lekte ofte at de var gutter, sånn at de kunne gjøre gutteting. Jeg hadde ikke lyst til å leke gutt, jeg hadde lyst å være jente, og gjøre alle slags ting. "Men jenter gjorde ikke sånt i vikingtiden", sa de andre. Men jeg ville være en slik jente som strittet imot, og det kunne man da vel gjøre i vikingtiden også?

På videregående leste jeg "Råtekst", "Lei av kjønn", og en bok om mannen jeg ikke husker navnet på. Jeg husker jeg syntes at Råtekst forekom meg som interessant, men jeg syntes det virket som det var godt mulig å skrive en lignende bok om problemene med å være gutt, og det finnes vel også nå. "Lei av kjønn" traff meg mer, den var interessant, men fikk typisk nok lite oppmerksomhet i media. For media liker at det skapes skarpe fronter. Det er krig de vil ha. Krig mellom feminister og anti-feminister.

Jeg er interessert i kjønn, jeg. Rett og slett. Og i hvordan vi formes av samfunnet, hvordan vi blir som vi er. Og så er jeg glad i mangfold. Og skulle ønske vi hadde et større mangfold i meninger og uttrykk og personligheter enn det vi har idag. Interessen for kjønn er en del av min interesse for mennesket. Jeg kjenner ikke noe ord som betegner dette, og jeg har egentlig ikke bruk for det.

Men jeg synes feminisme er interessant. Jeg interesserer meg for feminisme. Jeg har lest litt feministisk teori, men må si at det ble litt for teoretisk for meg. Jeg har bare ikke så god på sånne hard-core akademiske greier. Kanskje er det derfor jeg har problemer med å kalle meg feminist? Fordi jeg ikke helt skjønner hva det innebærer, fordi det ikke føles som jeg kan definere det det selv, fordi det føles som om hvis jeg kaller meg det, så vil folk sette i gang med å tanke masse ting om hva jeg mener og tenker som ikke stemme. Da kan man selvfølgelig si imot, at dette ikke blir bedre av at folk ikke vil kalle seg feminister og vise at det kan være så mangt. Men det skal sies at jeg har problem med alle -isme og -ist-ord, jeg greier ikke å kalle meg noe. Ikke humanist engang, selv om jeg sikkert er det også på mange måter.

Men én ting er sikkert, og det er at det er viktigere med handling. Viktigere at man er interessert og engasjert, at man kan inspirere andre. Som Kvinnekongen sier om Minneapolise, spiller det ikke så stor rolle hva hun kaller seg, fordi hun gjør en god jobb. Jeg har fremdeles ikke funnet ut av dette med hva jeg skal kalle meg, og det gir meg litt ubehag å være så vaklende. Men jeg syntes til tider jeg har gjort en brukbar jobb, og jeg skal forsøke å fortsette med det.

Mediadiktet

Kom over dette diktet av Rolf Jacobsen her en dag.. Det er deilig når man finner slike dikt som får en til å tenke: Der fikk du satt ord på akkkurat det jeg hadde lyst til å si!

MEDIADIKTET
Alt dette vi skal stappe inn i øynene våre nå.
Alle farvenes lyn og tordenvær, angstrop og skrik.
Trykksvertestrømmenes evige Niagara. Hver dag – hver dag
Nilfloder av halvtenkte tanker. Følg med. Gi plass.
Press det sammen for det kommer mer. Hiv ut det gamle.
Ut med det. Det nye er viktigere. Hold takt
med tiden. Og den er NÅ.

Stapp det inn i øynene. Dytt på her. Inn med det.
Klem det sammen til forte slagord: Ingen plass mer
til lange forklaringer – eftertanker –. HIV DET UT.
Du har fått enda et øye nå, vet du,
så nå ser du hele verden – eller nesten.
(Det blir iallfall pene farver på det – kanskje ikke helt,
men bortimot.)

Å se det meste, vite nesten alt
kunne bare Vårherre (i sin tid).
Men var han glad for det? Det sa de ikke noe om.
For vi som lever nå blir aldri riktig glade mer.
Ikke som ungene, eller som liljene på marken, lerkesangen.
For det vi har sett og hørt går aldri bort igjen.
Torden og lyn. Vi fullstappes dag efter dag
som fra foringsmaskiner for broilerhjerner, tettpakket
i våre bur. – Det er bare å gape, så kommer det.
Og ingen har lov å unnslå seg. Du har å sitte der.

– – –

Idag er det blåsevær ute. Hele Mjøsa er hvit.
Sitte og se her på sneen og vinden
som skriver på den med usynlig blekk.
Puste en liten stund. Men ikke for lenge. Glad
får du lov til å bli. Men bare for små, små ting.
Og røm ikke tilskogs. Vi finner deg.

Men ennå har vi jo lov å tenke (mens øynene tygger og svelger)
at det er noe de gjemmer for oss. Noe de ikke vet ennå.
Bortenfor lydene og lyset. Sannheter
utenfor sannhetene.
Sånne som vinden skriver på sneen. For under sneen ligger jorden
og venter. Full av groe. Full av håp. Vet den mer
enn vi?


Man kan kanskje kalle dette svartmaling, men jeg synes det er på sin plass, og jeg synes godt vi kunne ha debattert media mer og dypere enn det vi gjør nå. Men mer om det senere.

Under der linden

Jeg gikk ut for å ta en røyk sammen med kjæresten min, under et tre. Jeg er glad i trær, og trærne så utrolig vakre ut i kveldssola. Men hva slags tre var det vi sto under? Jeg hakke peiling. Så slo det meg at jeg kan ikke sånt - navn på trær, fugler og blomster, jeg kan ikke navnet på alle disse vakre skapningene og vekstene vi har rundt oss. Jeg kan derimot navnet på et utall kjendiser jeg egentlig ikke bryr meg noe om, en haug klesmerker og kosmetikkmerker, hodet mitt er fullt av navn som jeg egentlig ikke har stor glede av å kunne. Og litt av grunnen til dette, er at det er sånt som er i fokus - sånt som er i butikkene, og det er sånt andre kan. (Det hjelper selvfølgelig også at navnene på all slags produter står på produktene, på reklameplakatene og så videre) De fleste jeg kjenner kan bare navnet på en 3-4 tresorter og kanskje 2-3 fugler. Hvorfor har det blitt sånn?

Da jeg var liten, var jeg mye ut i naturen og kunne mange flere navn, jeg kunne det fordi foreldrene mine var der og lærte meg dem. Men nå har de forsvunnet fra vokabularet mitt, og det er veldig få rundt meg som kan hjelpe meg å utvide det. Jeg skal prøve å ta litt ansvar og lære meg slikt igjen, for jeg vil så gjerne kunne ha ord for de tingene rundt meg som er noe av det jeg setter mest pris på.

Så, nå har jeg vært på Google og funnet ut at jeg sto under en lind! Og det er nok ikke helt tilfeldig at akkurat linden er så populær i poesien: bladene har nemlig hjerteform. Og så virker de liksom så lette og friske og sommerlige. Linden er ofte brukt som prydtre, og det treet jeg sto under ute på gata nå nettopp, må nok være av typen parklind. Bildet her er fra samme side som linket til.

So you think you can dance, dance, dance..

Jeg leste i en eller annen nettavis at en sang der Ane Brun synger er blitt brukt i So you think you can dance. Jeg fulgte linken, og fant dette klippet. Sangen heter Koop Island blues, av den svenske gruppa Koop. Søt dans og artig sang! Koreografien er ved Mia Michaels, som har gjort veldig mye fint i dette showet. Så dermed var jeg påmint om at hey! Det er en ny sesong av amerikanske "so you think you can dance" på gang! Nå har jeg vært på torrentz.com og lastet ned og kost meg verre.

For dem som ikke har fått med seg hva dette her er for noe, så er det den Amerikanske storesøsteren til "Dansefeber". Uten å ha sett Dansefeber, er jeg nesten skråsikker på at "So you think you can dance" er mye bedre. Kanskje man kan kalle det prestisje-reality? For danserne er veldig gode, og det er koreografene også. Man får skikkelig variert danseunderholdning!

Ikke det at jeg har noe særlig peil på dans. Men det er av og til herlig å se folk som er veldig flinke til noe jeg selv suger på. Her er et klipp til, vampyrdans levert fra et av mine favoritt-par.

Disse mødrene

Ikke at min mor er pillemisbruker eller narkoman eller noe. Nei, slett ikke, hun er altfor redd og fornuftig og ansvarlig til å finne på noe sånt. Jeg bare føler at hun alltid betrakter meg så god damn kritisk, og at enten så gjør jeg henne glad, eller så gjør jeg henne deprimert. Alt jeg gjør ser ut til å påvirke henne, og jeg føler det som at jeg er den eneste som kan gjøre henne virkelig glad. Hun har en mørk side - og det har nok jeg også. Samtidig har hun alltid sagt og gått ut fra at jeg ligner henne - og hun har ikke fått det til å virke som bare en bra ting. Godt mulig at jeg ligner henne, men jeg føler at det er så mye hun ikke forstår. Og det er veldig godt mulig at jeg feiltolker henne også. Dessuten er hennes forhold til meg, tydelig preget av hennes eget, innfløkte ansvar til SIN mor. Hun forsøker vel å ikke gjøre de samme feilene, men jeg tror det har ført henne inn i mange kvaler. Jeg tror dessuten vi stiller høyere krav til hva mødrene skal være for oss, enn til fedrene.

Det å ha et komplisert forhold til foreldrene sine, er vel slett ikke så uvanlig. Og mine problemer med moren min, er ikke av den verste sorten. Men forholdet til foreldrene våre påvirker livene våre enormt mye, tror jeg, ofte mer enn vi innser, eller har lyst til å innse. For en stund siden så jeg min første Bergman-film, det var Høstsonaten. Det er noe av det beste jeg har sett på lenge. Ikke det at rollefigurene ligner så veldig på meg og moren min, men likevel er det mye jeg kjenner meg igjen i. Det er sabla godt spilt, ekstremt skarpt skrevet. Jeg anbefaler herved filmen på det varmeste.

Så er vi i gang

Så har jeg falt for fristelsen til å starte en anonym blogg. Et eget lite rom, der jeg bare kan skrive det som faller meg inn, uten å være kritisk til det, uten at noen jeg kjenner trenger å vite om det. Et rom der jeg bare kan gjemme meg bort av og til. Jeg har ikke mange slike steder, men jeg liker å ha det. Har ingen anelse om hva som kommer til å stå her, eller om det blir noe særlig. Det får bare vise seg.