Get rid of the gentleman

Da jeg skulle besøke eksen min i hans fødeland, og han kom for å hente meg, tok han med en selvfølge min tunge sekk. Etterhvert ble han sliten, og klaget over vondt i ryggen. "Jeg kan ta over", sa jeg, "jeg har ikke noe problemer med ryggen". "Nei, det går ikke", sa han. "Forbipasserende kommer til å skjelle meg ut". Da sa jeg at han fikk ta sekken, men slutte å klage over ryggen hvis det var slik han ville ha det. Han tok poenget og holdt kjeft.

Da vi skulle legge oss til å sove i telt, så jeg at han hadde et knallhardt underlag, men jeg hadde sånn der som du putter luft inn i. I tillegg kom jeg fra hotell, mens han hadde vond rygg og hadde ligget hardt i ukesvis. Dermed foreslo jeg bytte, og han var først motvillig, for han burde da være gentleman. Jeg fikk overtalt ham. "Jeg burde kanskje lære meg å være litt mindre gentleman", sa han da jeg hadde fått ham til å ta den mykeste madrassen med god samvittighet. "Ja, det burde du", sa jeg. "Neste gang kan du la meg bære sekken selv også." Den satt nok lenger inne, forståelig nok. Men uten action, ingen forandring.

Jeg synes det er greit nok at menn holder døra opp for meg nå og da, det er da snilt. Men jeg forventer det ikke, og synes ikke det skal være slik hver gang. Så noen ganger holder jeg døra oppe for menn. Mange smiler til det og synes det er kult, mens andre nærmest instinktivt virker irrititert og signaliserer at dette er feil.

Spør du meg, så bør vi bytte på å være gentle. Gentleman-greia gjør at kvinner forventer å bli tatt vare på; de får oppvartning mot at de spiller hjelpesløse.(Kvinnen skal la mannen få briske seg litt) Mannen må på sin side gi opp komfort, og yte litt ekstra, mot at han får fremstå som den sterke og handlekraftige.(Alternativet vil ofte være at han i andres øyne fremstår som en pingle og en som ikke tar vare på dama si) Det virker som mange mener at disse gentleman-greiene er en fin tradisjon, men for meg skurrer det litt, fordi det det er med på å opprettholde et veldig tradisjonelt kjønnsrollemønster som jeg ikke er så glad i.

Det kan nok sies at jeg er forholdsvis fysisk sterk til å være kvinne. Men det er det søren meg mange som er. På samme måte som det finnes mange menn som ikke er så sterke, og som har vondter rundt i kroppen som de burde ta hensyn til. Og når det gjelder evnen til å åpne dører, vil jeg tro vi stort sett stiller ganske likt.

Fire fantastiske ting å gjøre om dagen

Å dyppe mørk sjokolade i gloheit mintte.

Å slappe fullstendig av under sex. Jeg trodde jeg ikke det var mulig for meg.

Å være alene hjemme og sette på noe deilig musikk, og danse tullete rundt og bare gjøre dilleting.

Å sykle mot byen, i nedoverbakke, og bremse minst mulig.

Så var vi her igjen

Jeg har akkurat flytta tilbake. Tilbake til Oslo. Det er tredje gang jeg flytter tilbake til denne byen.

Jeg var glad for å dra. Jeg har det med å stikke. Jeg kommer til et punkt der jeg tenker "jeg vil bort herfra", og har jeg tenkt det, så drar jeg som oftest, før eller siden.

Så jeg dro. Fra vennene mine, fra bacheloren som jeg ikke fullførte. Og jeg syntes det var deilig.

Nå er jeg tilbake, samme by, bare at jeg bor et litt annet sted. Og jeg lurer på hvordan jeg skal lære meg å ikke være så rastløs. Jeg er glad for å komme tilbake. Fordi nå er det noe nytt å være her. Igjen. De siste seks årene har jeg ikke bodd samme sted lengre enn et år. Og hver gang hadde jeg lyst et annet sted allerede etter et halvt år.

En del av meg håper at jeg kanskje kan få lyst å bli litt lengre for en gangs skyld. At jeg må lære meg å bli, å bare være, være der jeg er.

En del av meg vil bare bort fra hele samfunnet, hele måten å leve på. Bort fra alle de toskete tingene vi henger oss opp i fordi de grunnleggende tingene tross alt er på plass. Samtidig som jeg føler at det er noe som er grunnleggende galt med hele levemåten vår. Eller vent, kanskje er det meg det er noe galt med? Kanskje litt av hvert.

Og noen ganger vil jeg bort fra det å bli eldre. Bort fra det at folk har forventninger til meg. Bort fra alle valgene som melder seg; utdanning, jobb, familie, blablabla.

Men det jeg egentlig vil er vel å leve. Og møte utfordringene. Å prøve å gjøre noe med det jeg synes er galt, heller enn bare å stikke av. Jeg skal forsøke det. Så får vi se hva det blir til, og hvor lenge jeg blir.