Mulige symptomer:
- Jeg er unektelig inne i mitt 26 leveår. Det har en effekt det at man er halvveis til 50, det er noe med disse tallene. Det er vel også slik at en del aldringsprosesser begynner rundt nå.
- Apropos aldringsprosesser: jeg ser antydninger til mine første rynker. Jeg har begynt å kartlegge hvor de neste kommer.
- Ikke at dette er bare dumt. Jeg merker at ansiktet mitt har satt seg mer - og det kan jeg like. Jeg synes jeg ser mer gjenkjennelig ut for meg selv enn før.
- Jeg har begynt å tenke seriøst på hva jeg skal BLI. Altså annet enn fjerne drømmer om alle de fantastiske tingene jeg skal gjøre en gang i fremtiden. Jeg tenker konkret på å ta noen fag som jeg før har syntes grusommelig kjedelig, fordi det gir meg en mer konkret utdannelse. Til nå har jeg bare tatt all verdens fag av interesse. Studielederen min på videregående sa at tok jeg denne utdannelsen, så måtte jeg regne med å jobbe på Narvesen noen år. Det var helt greit, syntes jeg da. Men jeg vil ikke jobbe på Narvesen i årevis, det har jeg aldri villet.
- "Kvinne" er et litt kult ord. Jeg begynner å kjenne at det kan gå an å identifisere seg med det. Men jeg mistenker at jeg kommer til å fortsette å være ganske barnlig. Jeg tror vi er så redd for det med "voksen" fordi det høres ut som stress og masse ansvar og 9-4. Jeg tenker at voksen handler om å være seg bevisst hvem man er og hva man vil, og at man våger å stå for det.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
Jeg tenker også at "voksen" handler om ansvar, fremfor konkrete ting som familieforøkelser, selveid hus og bil. Men jeg synes det er litt skummelt å ha bestemt meg for et mål, nå studerer jeg ikke lenger bare fordi det er det man gjør, men fordi jeg vil BLI prest.
ReplyDeleteJa, det er vanskelig det har med alle disse valgene man tar. Og man ser mer og mer hvor mye valgene man tar betyr. Men det er litt deilig også, synes jeg, å kunne jobbe mot et mål. Min utdannelse til nå har vært kun basert i interesse, så nå lengter jeg litt etter å "læres opp i å bli noe". Men jeg vet enda ikke nøyaktig hva jeg skal studere etter jul, bare sånn omtrent. Det er skummelt å bestemme seg, men litt deilig å ha en retning å gå i, også. Og man kan jo alltid skifte spor, tror jeg.
ReplyDelete