Grendaskolestriden - og noe av forklaringen på at jeg har motforestillinger mot hjembygda

I klassen min var vi elleve stykker, og så var det bare tre gutter. Deres interesser var traktor og bil og ikke fotball. Heldigvis for dem så passet de nogenlunde sammen.

Jeg tror det hadde både fordeler å ulemper å være så få. Få i klassen blir jo færre potensielle venner, færre til å bidra til klassemiljøet. På den andre siden blir alle lagt ganske godt merke til, og det føles fint, på mange måter. Men kan nok føles stigmatiserende for noen.

En ting som er sikkert er at jeg er glad vi ikke var færre. For det ble nemlig tilfelle noen år etterpå. Det er fordi jeg kommer fra et sted der skoledebatten har blitt til en liten krig som ingen ende vil ta.

Så, her er manges forestilling: Noe av det viktigste som finnes for at en bygd skal leve, er at den har en egen skole. Uten egen skole skole kommer bygda til å dø ut.

Her er mitt motargument: Hvis en bygd skal leve, kan den ikke leve på skolen alene. Hvis man mener at man mister bygdefellesskapet når man mister skolen, så finnes det ikke noe ordentlig bygdefellesskap.

Og her snakker vi ikke om barn som må sitte en time på bussen til skolen, vi snakker en busstur på maks 10 minutter, om bygder som ligger tett i tett rundt en fjord.

Så hva skjedde? Jo. Da jeg var liten, samarbeidet vi med nabobygda innerst i fjorden, 7 min unna. Vi gikk de 3 første årene i min hjembygd, og de 6 neste i den noe større nabobygda innerst i fjorden. På ungdomsskolen kom også elevene fra to grendaskoler på dne andre siden av fjorden i klassen. Da ble man ofte over 20. Men så kom problemene. Det ble lagt planer om å bygge ut skolen innerst i fjorden, og man tenkte seg at alle fra nabobygdene kunne gå der hele grunnskolen. Da braket det løs. Dette kunne man ikke finne seg i. De innerst i fjorden skulle prøve å overvinne alle de andre!

Så var det igang. Og dette var problemer ALLE måtte ta stilling til. Og alle visste selvfølgelig hva alle mente. Og foreldrene mine var, i motsetning til de fleste i bygda mi, for at grendaskolen kunne legges ned. Dette merket jeg i skulende blikk på butikken, og en gang i slengbemerkninger som noen ungdommer slengte etter mora mi. På andre siden av fjorden gikk noen ivrige grendaskolerforkjempere rundt på dørene og skaffet underskrifter for privatskole, og skjelte ut dem som ikke ville skrive under. En representant i kommunestyret, som var for sammenslåing, kalte det som skjedde for meningsterrorisme, og skitkastingen eskalerte.

Skoledebatten kom for alvor etter at jeg var begynt på den større skolen, men for lillebroren min hadde det mer konsekvenser. Han gikk i andre klasse, og hadde en bestekompis. Hvis skolen ble splittet, ville de ikke gå i samme klasse lenger neste år, og klassen ville bare gå fra ca 15 til ca 6 elever.

Heldigvis(etter min mening) for lillebror og klassen hans, tok det så lang tid før man greide å avgjøre noe, at han slapp med skrekken, men året etter ble splittelsen et faktum. Nei, for søren om bygda mi skulle "rette seg etter han utspekulerte rektoren innerst i fjorden" som det så pent ble sagt i festtalen ved 17.mai. Skolen ble opprettholdt,med et elevtall på ca 17. Og i 4. klasse ble elevene flyttet til den mye større skolen utover i fjorden i stedet. Dermed hadde vi vendt oss bort fra fellesskapet med andre småbygder, og sluttet oss til de store.

Og nedleggelse ble det likevel, det kunne man ha gjettet på fødselsraten. En skole med under 10 elever og en utsikt til færre, er ikke noe særlig å satse på. Særlig ikke når neste skole er så forsvinnende kort unna.

Utfallet har blitt utvidelse av en skole, nedleggelse av to, og en privatskole. Og klasser som ble splittet heller enn slått sammen. Bestevenner som ikke fikk gå sammen lenger, og folk som knapt er på talefot mer.

Da den lille 1. års VGSèn i bygda mi ble lagt ned det året jeg skulle gå på videregående, priset jeg meg lykkelig for at jeg skulle få slippe å gå der, for nå var jeg veldig klar for å komme meg et annet sted. Og var det noen som var lei seg for nedlegginga, så var det ikke mange unge, det var de voksne.

Jeg gikk på VGS i nærmeste by, først pendlet jeg, og så flyttet jeg dit, og det gikk fint. Men så ville jeg videre. Denne byen huser en av de mange høyskolene som ikke får fylt opp studieplassene sine. Etter VGS allmennfag har vi stort sett dratt til Oslo, Bergen og Trondheim. Og jeg vet ikke hvilke tiltak som kunne fått oss til å flyttet tilbake.

For litt mer om bygdenorge, se denne posten.