Krangel og kommunikasjon

Kommunikasjon er viktig, det er jeg og min kjæreste skjønt enige om. Vi har også helt fra begynnelsen av vært ganske så ærlige mot hverandre, og sagt rett ut hva som irriterer oss med den andre. Noen ganger, når den ene av oss har vært bisk mot den andre, har den andre vært riktig bisk tilbake, og vi har kranglet. Lenge. For vi holder på til det er ferdig, og det føles godt å gjøre det.

Det begynner som sagt med en bemerkning, en stygg kommentar. Så blir vi gjerne temmelig høylytte. Noen ganger har vi blitt så sinte at vi har ødelagt ting, type glass og fat smelles i gulvet. Beskyldninger mot den andre slenges ut, gjerne til det punktet at man begynner seg å fjerne seg fra virkeligheten. Kanskje begynner jeg å grine, noen ganger griner han litt, også. Så roes det ned, og begge er åpne for at de kan ha overdrevet, kan ha gjort feil. Begge vil vite hva vi kan gjøre bedre.

Så kan vi snakke. Lenge. Om begreper, om oppførselen vår, om hva det er som gjør at vi tenker og oppfører oss som vi gjør. Det kan noen ganger føles som vi overdriver, nesten snakker i hjel, men så kommer vi alltids til et punkt der vi føler oss ferdige på et vis, vi har fått opp noen punkt vi vil ta til etterretning.

Og så føles det som vi er kommet nærmere hverandre. Hver gang nærmere. Jeg bekymrer meg ikke så mye over at vi krangler. Det verste ville kanskje vært om vi sluttet med det.