Disse mødrene

Ikke at min mor er pillemisbruker eller narkoman eller noe. Nei, slett ikke, hun er altfor redd og fornuftig og ansvarlig til å finne på noe sånt. Jeg bare føler at hun alltid betrakter meg så god damn kritisk, og at enten så gjør jeg henne glad, eller så gjør jeg henne deprimert. Alt jeg gjør ser ut til å påvirke henne, og jeg føler det som at jeg er den eneste som kan gjøre henne virkelig glad. Hun har en mørk side - og det har nok jeg også. Samtidig har hun alltid sagt og gått ut fra at jeg ligner henne - og hun har ikke fått det til å virke som bare en bra ting. Godt mulig at jeg ligner henne, men jeg føler at det er så mye hun ikke forstår. Og det er veldig godt mulig at jeg feiltolker henne også. Dessuten er hennes forhold til meg, tydelig preget av hennes eget, innfløkte ansvar til SIN mor. Hun forsøker vel å ikke gjøre de samme feilene, men jeg tror det har ført henne inn i mange kvaler. Jeg tror dessuten vi stiller høyere krav til hva mødrene skal være for oss, enn til fedrene.

Det å ha et komplisert forhold til foreldrene sine, er vel slett ikke så uvanlig. Og mine problemer med moren min, er ikke av den verste sorten. Men forholdet til foreldrene våre påvirker livene våre enormt mye, tror jeg, ofte mer enn vi innser, eller har lyst til å innse. For en stund siden så jeg min første Bergman-film, det var Høstsonaten. Det er noe av det beste jeg har sett på lenge. Ikke det at rollefigurene ligner så veldig på meg og moren min, men likevel er det mye jeg kjenner meg igjen i. Det er sabla godt spilt, ekstremt skarpt skrevet. Jeg anbefaler herved filmen på det varmeste.