Ehh...kjønnsinterressert, kanskje?

Her kommer jeg, way på etterskudd, med en liten post om kjønn og feminisme og sånt. Jeg fulgte med på debatten som gikk i vinter, men var passiv tilskuer. Jeg tenkte på å kommentere her og der, men fikk meg ikke til det. Jeg kunne ikke bli enig med meg selv.

Jeg følte meg stilt opp til veggen. Jeg fikk hodepine. Jeg følte jeg måtte ta stilling til følgende spørsmål: Er jeg villig til å kalle meg selv en feminist eller ikke?

Hvorfor følte jeg at jeg måtte? Fordi jeg er kvinne. Og bare det føltes nesten litt urettferdig. Det er ikke så ofte menn må svare på om de er feminister eller ei! I tillegg så er jeg en sånn en som alltid har vært interessert i kjønn, så jeg burde ta ansvar, liksom. Jeg vil si jeg hadde et ganske bevisst forhold til kjønn allerede som liten. På den ene siden var jeg guttete, likte mange gutteleker, på den andre var jeg glad i kjoler til fest og sånt. Jeg ville ha litt av alt, og har alltid syntes det vært så tullete at gutter og jenter begrenser seg sånn på grunnlag av forestillinger om kjønn. Jeg lekte mye rollelek når jeg var liten. Vikingtid og sånt. De andre jentene lekte ofte at de var gutter, sånn at de kunne gjøre gutteting. Jeg hadde ikke lyst til å leke gutt, jeg hadde lyst å være jente, og gjøre alle slags ting. "Men jenter gjorde ikke sånt i vikingtiden", sa de andre. Men jeg ville være en slik jente som strittet imot, og det kunne man da vel gjøre i vikingtiden også?

På videregående leste jeg "Råtekst", "Lei av kjønn", og en bok om mannen jeg ikke husker navnet på. Jeg husker jeg syntes at Råtekst forekom meg som interessant, men jeg syntes det virket som det var godt mulig å skrive en lignende bok om problemene med å være gutt, og det finnes vel også nå. "Lei av kjønn" traff meg mer, den var interessant, men fikk typisk nok lite oppmerksomhet i media. For media liker at det skapes skarpe fronter. Det er krig de vil ha. Krig mellom feminister og anti-feminister.

Jeg er interessert i kjønn, jeg. Rett og slett. Og i hvordan vi formes av samfunnet, hvordan vi blir som vi er. Og så er jeg glad i mangfold. Og skulle ønske vi hadde et større mangfold i meninger og uttrykk og personligheter enn det vi har idag. Interessen for kjønn er en del av min interesse for mennesket. Jeg kjenner ikke noe ord som betegner dette, og jeg har egentlig ikke bruk for det.

Men jeg synes feminisme er interessant. Jeg interesserer meg for feminisme. Jeg har lest litt feministisk teori, men må si at det ble litt for teoretisk for meg. Jeg har bare ikke så god på sånne hard-core akademiske greier. Kanskje er det derfor jeg har problemer med å kalle meg feminist? Fordi jeg ikke helt skjønner hva det innebærer, fordi det ikke føles som jeg kan definere det det selv, fordi det føles som om hvis jeg kaller meg det, så vil folk sette i gang med å tanke masse ting om hva jeg mener og tenker som ikke stemme. Da kan man selvfølgelig si imot, at dette ikke blir bedre av at folk ikke vil kalle seg feminister og vise at det kan være så mangt. Men det skal sies at jeg har problem med alle -isme og -ist-ord, jeg greier ikke å kalle meg noe. Ikke humanist engang, selv om jeg sikkert er det også på mange måter.

Men én ting er sikkert, og det er at det er viktigere med handling. Viktigere at man er interessert og engasjert, at man kan inspirere andre. Som Kvinnekongen sier om Minneapolise, spiller det ikke så stor rolle hva hun kaller seg, fordi hun gjør en god jobb. Jeg har fremdeles ikke funnet ut av dette med hva jeg skal kalle meg, og det gir meg litt ubehag å være så vaklende. Men jeg syntes til tider jeg har gjort en brukbar jobb, og jeg skal forsøke å fortsette med det.