Skodilla

Jeg er ikke så opptatt av mote og klær - egentlig. Men, jeg har selvfølgelig mine forestillinger om hva jeg liker og ikke.

Når det gjelder sko er jeg ekstremt kresen - langt over grensen til det nevrotiske. Jeg har brukt store deler av den siste uken på å lete etter støvletter istedet for å lese til eksamen.

Og hva gjør jeg nå som jeg har kjøpt sko? Jeg har begynt å tenke på neste par! Jeg eier nemlig ikke noen skikkelige gummistøvler, og idag ble jeg påmint om at mine nyinnkjøpte skinnstøvletter kanskje ikke tåler den verste vintersørpa.

Bare noen tips:
-Kjøper du dyre sko, så velg noe som passer til det meste av klær, og til mye slags vær. Jeg anbefaler støvletter uten for. Jeg har et par som er forede, og de er innmari gode når det er skikkelig kaldt, men utenom høyvinteren så svetter jeg som en gris i dem. Bedre da med null for eller stoff, og plass til varme sokker.
- En annen god grunn til å kjøpe dyre sko, er at det er miljøvennlig, fordi det varer lengre. Og så er de ofte bedre å gå i også, og det er superviktig, spør du meg.
- Apropos miljøvennlig, nå når jeg begynte å kjøpe støvler, kom jeg til å tenke på dette med PVC. Det er lett å finne ut av hvilke stoffer man skal unngå og sånn og sånn, men når det kommer til hva som er bra, er det vanskelig å finne ut, synes jeg. Uansett, når det gjelder støvler, har jeg inntrykk av at de stort sett er lagd av naturgummi, og da er ikke PVC noe problem. Det er myknet plast man skal være forsiktig med.
- Og så et punkt jeg har syndet mot før, men jeg har tenkt å skjerpe meg. Ta vare på skoene dine, særlig om de er av skinn. Imprigner dem, og smør dem med skokrem med jevne mellomrom. Skinnsko skal kunne vare lenge!

Høstens bud

Jeg har det ikke med å ha så mye nyttårsforsetter og sånt. Når jeg lager for mye regler, så får jeg altfor lyst til å bruke dem. Men jeg liker å lage meg visse delmål og sånt, og nå i høst skrev jeg en liten liste over "bud" jeg ville prøve å følge. Denne listen ble lagd sånn litt etterhvert, ettersom jeg ble påmint hva jeg vil skjerpe meg på og sånt noe. Nå er høsten snart ferdig, og jeg har vært ute og lagd snøball. Jeg tok en tur innom igjen for å sjekke om jeg har levd som jeg har preket. Både og, kan man nok si, men det har komt seg, og jeg mener på at det hjelper å få skrevet ting ned. Så, her er noe av det som var mine høyst personlige bud for høsten:

Prøve å ikke kritisere så mye, ihvertfall hvis jeg ikke har tenkt å gjøre det bedre selv, eller har gode forslag til løsninger.

Elsk

Ikke tenk at jeg må kunne alt, prøve alt, gå inn i alt, hvilket fører til neste bud:

Gå inn i det jeg gjør og la andre ting fare.

Ikke vær så opptatt av hva andre mener om meg.

Ikke vits i å overdramatisere ting altfor mye.

Lag gode ritualer.

Ikke se på altfor mange dumme tv-serier. Gjør ting som føles litt inspirerende.

Ikke gjøre meg selv mer hjelpesløs enn jeg er.

Jeg merker det ble veldig mye ikke - ikke gjør slik og slik! Første bud for vinteren må nok bli å lage flere positive bud:)

Er det nå jeg holder på å bli voksen?

Mulige symptomer:
- Jeg er unektelig inne i mitt 26 leveår. Det har en effekt det at man er halvveis til 50, det er noe med disse tallene. Det er vel også slik at en del aldringsprosesser begynner rundt nå.

- Apropos aldringsprosesser: jeg ser antydninger til mine første rynker. Jeg har begynt å kartlegge hvor de neste kommer.

- Ikke at dette er bare dumt. Jeg merker at ansiktet mitt har satt seg mer - og det kan jeg like. Jeg synes jeg ser mer gjenkjennelig ut for meg selv enn før.

- Jeg har begynt å tenke seriøst på hva jeg skal BLI. Altså annet enn fjerne drømmer om alle de fantastiske tingene jeg skal gjøre en gang i fremtiden. Jeg tenker konkret på å ta noen fag som jeg før har syntes grusommelig kjedelig, fordi det gir meg en mer konkret utdannelse. Til nå har jeg bare tatt all verdens fag av interesse. Studielederen min på videregående sa at tok jeg denne utdannelsen, så måtte jeg regne med å jobbe på Narvesen noen år. Det var helt greit, syntes jeg da. Men jeg vil ikke jobbe på Narvesen i årevis, det har jeg aldri villet.

- "Kvinne" er et litt kult ord. Jeg begynner å kjenne at det kan gå an å identifisere seg med det. Men jeg mistenker at jeg kommer til å fortsette å være ganske barnlig. Jeg tror vi er så redd for det med "voksen" fordi det høres ut som stress og masse ansvar og 9-4. Jeg tenker at voksen handler om å være seg bevisst hvem man er og hva man vil, og at man våger å stå for det.

Grendaskolestriden - og noe av forklaringen på at jeg har motforestillinger mot hjembygda

I klassen min var vi elleve stykker, og så var det bare tre gutter. Deres interesser var traktor og bil og ikke fotball. Heldigvis for dem så passet de nogenlunde sammen.

Jeg tror det hadde både fordeler å ulemper å være så få. Få i klassen blir jo færre potensielle venner, færre til å bidra til klassemiljøet. På den andre siden blir alle lagt ganske godt merke til, og det føles fint, på mange måter. Men kan nok føles stigmatiserende for noen.

En ting som er sikkert er at jeg er glad vi ikke var færre. For det ble nemlig tilfelle noen år etterpå. Det er fordi jeg kommer fra et sted der skoledebatten har blitt til en liten krig som ingen ende vil ta.

Så, her er manges forestilling: Noe av det viktigste som finnes for at en bygd skal leve, er at den har en egen skole. Uten egen skole skole kommer bygda til å dø ut.

Her er mitt motargument: Hvis en bygd skal leve, kan den ikke leve på skolen alene. Hvis man mener at man mister bygdefellesskapet når man mister skolen, så finnes det ikke noe ordentlig bygdefellesskap.

Og her snakker vi ikke om barn som må sitte en time på bussen til skolen, vi snakker en busstur på maks 10 minutter, om bygder som ligger tett i tett rundt en fjord.

Så hva skjedde? Jo. Da jeg var liten, samarbeidet vi med nabobygda innerst i fjorden, 7 min unna. Vi gikk de 3 første årene i min hjembygd, og de 6 neste i den noe større nabobygda innerst i fjorden. På ungdomsskolen kom også elevene fra to grendaskoler på dne andre siden av fjorden i klassen. Da ble man ofte over 20. Men så kom problemene. Det ble lagt planer om å bygge ut skolen innerst i fjorden, og man tenkte seg at alle fra nabobygdene kunne gå der hele grunnskolen. Da braket det løs. Dette kunne man ikke finne seg i. De innerst i fjorden skulle prøve å overvinne alle de andre!

Så var det igang. Og dette var problemer ALLE måtte ta stilling til. Og alle visste selvfølgelig hva alle mente. Og foreldrene mine var, i motsetning til de fleste i bygda mi, for at grendaskolen kunne legges ned. Dette merket jeg i skulende blikk på butikken, og en gang i slengbemerkninger som noen ungdommer slengte etter mora mi. På andre siden av fjorden gikk noen ivrige grendaskolerforkjempere rundt på dørene og skaffet underskrifter for privatskole, og skjelte ut dem som ikke ville skrive under. En representant i kommunestyret, som var for sammenslåing, kalte det som skjedde for meningsterrorisme, og skitkastingen eskalerte.

Skoledebatten kom for alvor etter at jeg var begynt på den større skolen, men for lillebroren min hadde det mer konsekvenser. Han gikk i andre klasse, og hadde en bestekompis. Hvis skolen ble splittet, ville de ikke gå i samme klasse lenger neste år, og klassen ville bare gå fra ca 15 til ca 6 elever.

Heldigvis(etter min mening) for lillebror og klassen hans, tok det så lang tid før man greide å avgjøre noe, at han slapp med skrekken, men året etter ble splittelsen et faktum. Nei, for søren om bygda mi skulle "rette seg etter han utspekulerte rektoren innerst i fjorden" som det så pent ble sagt i festtalen ved 17.mai. Skolen ble opprettholdt,med et elevtall på ca 17. Og i 4. klasse ble elevene flyttet til den mye større skolen utover i fjorden i stedet. Dermed hadde vi vendt oss bort fra fellesskapet med andre småbygder, og sluttet oss til de store.

Og nedleggelse ble det likevel, det kunne man ha gjettet på fødselsraten. En skole med under 10 elever og en utsikt til færre, er ikke noe særlig å satse på. Særlig ikke når neste skole er så forsvinnende kort unna.

Utfallet har blitt utvidelse av en skole, nedleggelse av to, og en privatskole. Og klasser som ble splittet heller enn slått sammen. Bestevenner som ikke fikk gå sammen lenger, og folk som knapt er på talefot mer.

Da den lille 1. års VGSèn i bygda mi ble lagt ned det året jeg skulle gå på videregående, priset jeg meg lykkelig for at jeg skulle få slippe å gå der, for nå var jeg veldig klar for å komme meg et annet sted. Og var det noen som var lei seg for nedlegginga, så var det ikke mange unge, det var de voksne.

Jeg gikk på VGS i nærmeste by, først pendlet jeg, og så flyttet jeg dit, og det gikk fint. Men så ville jeg videre. Denne byen huser en av de mange høyskolene som ikke får fylt opp studieplassene sine. Etter VGS allmennfag har vi stort sett dratt til Oslo, Bergen og Trondheim. Og jeg vet ikke hvilke tiltak som kunne fått oss til å flyttet tilbake.

For litt mer om bygdenorge, se denne posten.

Valget er tatt

Jeg skal stemme Miljøpartiet de grønne. Jeg har skummet gjennom alt som er å finne på hjemsidene deres, og valget er nå tatt.

Tidligere har jeg stemt SV. Og jeg er en av dem som er enig med Venstre i mye, men jeg er ikke særlig begeistret for Høyre og Krf. Det eneste jeg er enig med Frp i, er at jeg kunne tenke meg vin i butikkene.

Jeg har en liten liberalist inni meg. Men jeg har ikke troa på at alt mulig i lengden vil regulere seg selv. Sånn som miljøet for eksempel.

Jeg liker ideen om å jobbe litt mindre og ha litt mindre ting, men mer rom for hverandre. Jeg er redd for at om vi ikke tenker oss litt bedre om, så kan vi komme til å ødelgge både jorda og oss selv. Økonomisk vekst er ikke synonymt med at vi får det bedre. Jeg for min del ville ha følt meg bedre hvis jeg slapp å tenke at jeg har mange av de privilegiene jeg har, på bekostning av andre. For slik føler jeg at det er, så lenge verden er såpass systematisk urettferdig som nå.

Man kan jo si at det her med magefølelse kan være en falske indikator av og til. Men ved dette valget velger jeg å stemme med magen – og med hjertet. Magen min sier meg at statlig styring på mange områder er bra, men selv om ordet overformynderi er et ord som er brukt på en ganske toskete måte inn imellom, så er jeg nå litt redd for det, likevel.

Selvfølgelig kunne jeg tenkt mer taktisk. De grønne har ikke særlig sjans til å komme på Stortinget engang, og jeg vil heller fortsette med de rødgrønne enn et av de ganske forskrekkelige alternativene. Men skulle jeg stemt taktisk, ville ikke stemmen min ha representert det jeg står for innerst inne. Jeg er en liten outsider selv på en del vis, og ved dette valget går stemmen min til outsiderne. Jeg stemmer på De Grønne, og håper de blir mer synlige etterhvert, for det fortjener de.

Get rid of the gentleman

Da jeg skulle besøke eksen min i hans fødeland, og han kom for å hente meg, tok han med en selvfølge min tunge sekk. Etterhvert ble han sliten, og klaget over vondt i ryggen. "Jeg kan ta over", sa jeg, "jeg har ikke noe problemer med ryggen". "Nei, det går ikke", sa han. "Forbipasserende kommer til å skjelle meg ut". Da sa jeg at han fikk ta sekken, men slutte å klage over ryggen hvis det var slik han ville ha det. Han tok poenget og holdt kjeft.

Da vi skulle legge oss til å sove i telt, så jeg at han hadde et knallhardt underlag, men jeg hadde sånn der som du putter luft inn i. I tillegg kom jeg fra hotell, mens han hadde vond rygg og hadde ligget hardt i ukesvis. Dermed foreslo jeg bytte, og han var først motvillig, for han burde da være gentleman. Jeg fikk overtalt ham. "Jeg burde kanskje lære meg å være litt mindre gentleman", sa han da jeg hadde fått ham til å ta den mykeste madrassen med god samvittighet. "Ja, det burde du", sa jeg. "Neste gang kan du la meg bære sekken selv også." Den satt nok lenger inne, forståelig nok. Men uten action, ingen forandring.

Jeg synes det er greit nok at menn holder døra opp for meg nå og da, det er da snilt. Men jeg forventer det ikke, og synes ikke det skal være slik hver gang. Så noen ganger holder jeg døra oppe for menn. Mange smiler til det og synes det er kult, mens andre nærmest instinktivt virker irrititert og signaliserer at dette er feil.

Spør du meg, så bør vi bytte på å være gentle. Gentleman-greia gjør at kvinner forventer å bli tatt vare på; de får oppvartning mot at de spiller hjelpesløse.(Kvinnen skal la mannen få briske seg litt) Mannen må på sin side gi opp komfort, og yte litt ekstra, mot at han får fremstå som den sterke og handlekraftige.(Alternativet vil ofte være at han i andres øyne fremstår som en pingle og en som ikke tar vare på dama si) Det virker som mange mener at disse gentleman-greiene er en fin tradisjon, men for meg skurrer det litt, fordi det det er med på å opprettholde et veldig tradisjonelt kjønnsrollemønster som jeg ikke er så glad i.

Det kan nok sies at jeg er forholdsvis fysisk sterk til å være kvinne. Men det er det søren meg mange som er. På samme måte som det finnes mange menn som ikke er så sterke, og som har vondter rundt i kroppen som de burde ta hensyn til. Og når det gjelder evnen til å åpne dører, vil jeg tro vi stort sett stiller ganske likt.

Fire fantastiske ting å gjøre om dagen

Å dyppe mørk sjokolade i gloheit mintte.

Å slappe fullstendig av under sex. Jeg trodde jeg ikke det var mulig for meg.

Å være alene hjemme og sette på noe deilig musikk, og danse tullete rundt og bare gjøre dilleting.

Å sykle mot byen, i nedoverbakke, og bremse minst mulig.